Reinsdyr

Reinen tilhører hjortefamilien, der det finnes i alt 36 arter. Både kyr og okser har gevir, noe som er unikt blant hjortedyr.

Dyrene som lever langt mot nord kalles også reinsdyr og er nok mest kjent for å være trekkdyr for julenissens slede. Men reinen er også et svært viktig dyr for samer og andre naturelskere rundt om i verden, som holder reinsdyr for kjøttets skyld eller for å lage klær av skinnene deres.

Om våren samles flere reinflokker for å trekke til sommerbeiteområdene. Her kan du se flokker på opptil 200 000 dyr. Når reinen vandrer, traver den og beveger seg med en gjennomsnittshastighet på 30 kilometer i timen. En løpende rein kan komme opp i 60-80 kilometer i timen.

Reinen er også en dyktig svømmer, blant annet fordi den luftfylte pelsen fungerer som en redningsvest.

Dyret tåler temperaturer helt ned til minus 40 grader, men tåler varme svært dårlig.
Reinen har brede og flate hover som fungerer som truger. De har også en sene i beina som lager klikkelyder når de går. Disse lydene gjør det lettere for dyrene å holde sammen i dårlig vær.
Reinen har dårlig syn, men god luktesans, som brukes til å finne mat og oppdage farer.

Dyret er planteetende, men for å få et proteintilskudd kan det drepe lemen og spise dem.

• Utbredelse: Tundra på den nordlige halvkule - Canada, Finland, Grønland, Mongolia, Norge, Russland og Svalbard
• Bestand: Jakt og ødeleggelse av leveområder har ført til en nedgang i bestanden
• Vekt: 90-270 kilo. I Norden sjelden mer enn 150 kilo
• Skulderhøyde: 90-140 centimeter. I Norden sjelden mer enn 120 centimeter
• Kroppslengde: 120-220 centimeter
• Kjønnsmodenhet: Fra 2-3 års alder
• Drektighetstid: 7-8 måneder
• Antall unger: Vanligvis bare 1
• Mat: Lav, mose, gress og blader
• Forventet levealder: 12-15 år
• Latinsk navn: Rangifer tarandus

Spesialdesignet for jobben som julenissens hjelpere

For mange er en ekte jul en hvit jul, og med reinsdyr på sleden kommer julenissen trygt frem med alle gavene, selv om det har snødd. Reinen går på store, brede hover som kan spres ut for å arbeide, akkurat som når vi mennesker tar på oss truger. Under føttene har reinen en myk trædepute, men når det blir kaldt, stivner trædeputen slik at dyrene også kan skrape bort lett is og snø. Av samme grunn lever reinsdyrene i Aalborg Zoo på et hardt underlag, slik at de kan slite ut hovene sine. Hvis de for eksempel gikk på mykt gress, ville de måtte trimme hovene hele tiden. 

Det er ikke bare reinens hover som utgjør deres vintervennlige indre, og selv den kaldeste desemberkulden er ingen utfordring for reinen. De er beskyttet av en spesiell todelt pels som består av en varm, ullaktig innerpels og en tett, hardfør ytterpels med luftfylte hårstrå som gir ekstra isolasjon.

Pelsen er bølgeformet, slik at hårene ligger oppå hverandre og danner en slags kappe rundt huden. Derfor kan reinen stå ute med en halv meter snø på ryggen og likevel være helt tørr på innsiden. 

Reinen trives derfor uten å fryse i det kalde og snødekte Arktis, der temperaturen lett kan synke ned mot 40-50 minusgrader.

Rudolf med den røde tuten

Det finnes faktisk belegg for historien om den modige Rudolf, som kommer julenissen til unnsetning med sin karakteristiske røde nese. Reinsdyr har en rødlig nese under pelsen, og det finnes en god forklaring på dette. Reinsdyr har uvanlig mange blodårer i nesen, så når de puster inn den ekstremt kalde arktiske luften, varmes luften opp av en labyrint av små blodårer før den når dyrets lunger. Det er imidlertid ingenting som tyder på at reinsdyr bruker nesen som et veiskilt, slik som Rudolf, men de har en annen genial innretning som sørger for at de ikke går seg vill i snøen.

Snøskuffen er opp ned

Hos reinsdyr har både hanner og hunner gevir, og det er i seg selv unikt. Reinen er den eneste hjorteviltarten der også hunnene har gevir, fordi de trenger det i sitt barske habitat. 

Geviret er utformet slik at det fungerer som en liten snøskuffe, noe som er perfekt når reinen må skrape seg gjennom snø og is for å komme til maten sin. Reinen lever av gress, mose, blader og lav, og om vinteren må den ofte grave seg gjennom tykke snølag for å finne mat, noe som er årsaken til en annen unik tilpasning hos reinen.

Reinen feller geviret hver vinter, men den har tilpasset seg slik at det ikke skjer samtidig for alle. Hannene feller geviret først, mens drektige simler beholder geviret litt lenger. Hvis det blir knapphet på mat, er det altså de drektige simlene som har størst sjanse til å overleve og sikre de ufødte kalvenes overlevelse, og dermed artens overlevelse.

Om våren vokser geviret ut igjen, alltid litt større for hvert år. Det nye geviret er dekket av en myk, lodden hud som kalles fløyel, og som sørger for blodtilførsel til geviret etter hvert som det vokser. Når geviret er ferdig utvokst, løsner fløyelen, og det er derfor du kan se reinsdyr som står og gnir geviret mot grangrener for å feie av fløyelen. Det blodige geviret kan se dramatisk ut, men det er ingenting som tyder på at det er smertefullt for dyrene, i beste fall forårsaker det litt kløe.