Rothschild-giraff

Sjirafffamilien består av okapi og sjiraff, som begge lever i Afrika. Sjiraffen er utbredt på savannene sør for Sahara.

Langhalsede dyr lever i flokker på opptil 50 individer, men de er ofte spredt over et stort område, og det er en konstant utskiftning av flokkmedlemmer. De tilbringer en stor del av dagen med å finne føde, mens den varmeste delen av dagen går med til å tygge drøv.

Med sin lange hals kan de spise mat som ingen andre planteetere kan nå. Den 45 centimeter lange tungen gjør at dyret kan nå bladene uten å bli stukket av torner. Den sultne sjiraffen spiser 12 timer i døgnet og kan spise rundt 60 kilo blader og skudd per dag.

Sjiraffens nettmønster er karakteristisk for hvert enkelt individ på samme måte som menneskers fingeravtrykk. Mønsteret fungerer som kamuflasje, ettersom det ligner bladskygger, men sannsynligvis også som individuelle kjennetegn.

Observasjoner i dyreparker har vist at sjiraffen sover mindre enn en time i løpet av 24 timer.

Utbredelse: Uganda og Kenya
Bestand: Rothschildsjiraffen har gått kraftig tilbake i Uganda. Generelt er sjiraffen vanlig i Øst-Afrika
Vekt Menn: 800-1 930 kilo. Kvinner: 550-1 180 kilo
Høyde: Mann: 4,7-5,3 meter. Kvinner: 3,9-4,5 meter
Parringstid: Hele året
Kjønn Hann: Fra ca. 3,5 års alder. Hunnkjønn: Fra 4-5 års alder.
Drektighetstid: 453-464 dager
Antall unger: 1, sjelden 2
Dyreparkens meny: Høy, grener, soyamel, maisflak, frukt, grønnsaker, kraftfôr og mineraler
Levetid: Opptil 25 år i naturen. Kan bli eldre i fangenskap
Latinsk navn: Giraffa camelopardalis rothschildi

Les videre og bli enda bedre kjent med Rothschild

Hva er en Rothschild-giraff?

Det finnes fire forskjellige sjiraffarter, og i Aalborg Zoo har vi Rothschild-sjiraffer. Arten kan gjenkjennes ved at beina er helt hvite og uten flekker fra knærne og ned. Arten kalles også "femhornet" sjiraff, fordi den i tillegg til de to store hornene på toppen av hodet også har to mindre forhøyninger på bakhodet og et horn på nesen, noe som er tydeligst hos de eldre hannene. De andre artene skiller seg fra hverandre, for eksempel når det gjelder hodeform eller farge og form på flekkene. Det kan imidlertid også være store fargeforskjeller innenfor samme art. Det er en svak tendens til at hannene og de eldre sjiraffene er litt mørkere i mønsteret, men Aalborg Zoo har også en hunn som er veldig mørk.

Sove stående

Sjiraffenes nervøse temperament gjør også at de svært sjelden legger seg ned. Det tar ganske lang tid å få en liggende sjiraff opp på beina, og det er rett og slett for farlig for de ville sjiraffene, så de sover stående. Slik er det imidlertid ikke i Aalborg Zoo. Nesten hver morgen støter dyrepasserne på liggende sjiraffer i stallen, og noen ganger kan det til og med være vanskelig å få dem ut av halmen og ut på savannen. Om sommeren kan man ofte se hele flokken ligge stille under åpen himmel på savannen. Dyrepasserne tar dette som et tegn på at sjiraffene føler seg trygge i hagen.

EEn spesialisert drøvtygger

Sjiraffenes primære matkilde er blader fra akasietreet. Med tungen, som er nesten en halv meter lang, fisker de bladene ut mellom akasietreets lange, nålespisse pigger. Tungen er grov og ru, og mye slim gjør det lettere å gli av de skarpe piggene. Tungen er også veldig mørk, nesten svart, fordi sjiraffen står med tungen ut av munnen i så mange timer i den skarpe solen at den ville blitt solbrent hvis den var rosa.

Sjiraffer er drøvtyggere som kuer, så maten må gulpes opp igjen hele veien opp den lange halsen for å tygges en gang til. Det kan se veldig rart ut, for man kan følge matkulen hele veien opp i halsen før kinnene skylles ut og munnen fylles igjen. Selv om sjiraffer tygger i vomma som kyr, tåler ikke magen vanlig høy. De trenger mat som er bladbasert i stedet for gressbasert. I Dyreparken får de derfor et spesielt lucernehøy. De får også kraftfôr og grener der de spiser bark og blader, og en spesiell afrikansk pellet laget av knust akasietre.

Store dyr kan også være redde

Til tross for at sjiraffen er verdens høyeste landdyr, er den et av savannens byttedyr - og det merkes på temperamentet. De er ekstremt nysgjerrige og årvåkne, men også ekstremt nervøse, og for dyrepasserne i dyrehagen kan dette være litt vanskelig. Hvis et halmstrå blir feilplassert når sjiraffene slippes ut av fjøset, og de bestemmer seg for at det er farlig, vil de rett og slett ikke gå før det er borte. Og det er ikke alltid like lett for dyrepasserne å finne ut hva det er som skremmer sjiraffene, for det kan være noe de har sett tusen ganger før. Det kan være alt fra et blad til en godteripapirbit eller nyfallne regndråper som lager mørke prikker på asfalten.

Hvis du kommer for nær en sjiraff og den føler seg truet, sparker den - og den sparker veldig hardt. Et spark fra en sjiraff er omtrent ti ganger så hardt som fra en hest, og kan lett drepe en fullvoksen hannløve. Sjiraffer er sky og nervøse, men på ingen måte ondskapsfulle, men du må se opp for sparkene deres, for det er slik de forsvarer seg hvis de blir redde. Når dyrepasserne går inn i stallen om morgenen for å gi dem mat, plystrer de og snakker til dem, slik at de vet hvor de er til enhver tid.

Sjiraffenes høyde gir dem åpenbare fordeler. De kan nå mat som ingen andre kan nå, så de konkurrerer ikke med andre dyr om maten på savannen. Og høyden gir dem god sikt, noe som, sammen med en god dose nysgjerrighet, gir dem utmerket beskyttelse mot rovdyr. Det er ikke mye som skjer på savannen som sjiraffene ikke legger merke til, og det er veldig vanskelig å snike seg inn på en sjiraff.

Viktige forsøksdyr

Det sies ofte at sjiraffer har et stort hjerte, men i forhold til kroppsstørrelsen er det ikke større enn hos andre dyr. Til gjengjeld har de ekstremt høyt blodtrykk for å pumpe blodet helt opp til hjernen. Et spesielt system i blodårene sørger for at hjernen ikke eksploderer av trykket når de bøyer hodet ned for å drikke. Det forskes mye på sjiraffers høye blodtrykk, og derfor doneres sjiraffens organer til forskning når den dør, og kanskje kan kunnskapen om hvordan de tåler høyt blodtrykk komme oss mennesker til gode.