Kalifornisk sjøløve

Den kaliforniske sjøløven kan nå hastigheter på 40 km/t, noe som er raskere enn noen annen sjøløveart.
Når sjøløven svømmer, bruker den de fremre svømmeføttene til fremdrift og de bakre til å styre med. Seler gjør det motsatte.

Sjøløver tilhører familien av øreselene, som omfatter 14 arter. Sjøløven er også et vannlevende rovdyr, og tannsettet deres viser slektskapet med landlevende rovdyr. Sjøløvens forfedre levde på land, men gjennom evolusjonen har sjøløven vendt tilbake til havet.
Sjøløvens kinntenner er spisse og utformet for å holde fast byttet før det svelges. Sjøløvens vaktbust - sansehår på snuten - brukes til å oppdage fisk som svømmer foran sjøløven.
Sjøløven er i stand til å drikke sjøvann. For å fjerne saltene som den får i seg, har sjøløven nyrer som er større enn hos landlevende rovdyr.

Sjøløvens øyne er som skapt for mørkt vann. De store øynene gjør at sjøløven kan se i klart vann, og linsen i øyet er sfærisk og har høy brytningsgrad, akkurat som hos fisk. Over vannoverflaten har sjøløven det dårligste synet.

Californias sjøløver er sosiale dyr som lever i grupper. De er kjent for sin intelligens, lekenhet og støyende "bjeffing".

Spekkhoggere, haier og mennesker er sjøløvenes fiender. Mange sjøløver drukner i fiskegarn.

• Utbredelse: Vestkysten av USA. En underart lever også på Galapagosøyene.
• Bestand: Ikke truet
• Vekt Hanner: 150-300 kilo. Hunndyr: 50-90 kilo
• Kroppslengde: Hanner opp til 2,2 meter, hunner opp til 1,8 meter
• Parringstid: Vår
• Kjønnsmodenhet: Hanner: fem år. Hunner: tre år
• Drektighetstid: 11-12 måneder
• Antall unger: 1
• Mat: Fisk, blekksprut
• Forventet levealder: 20-25 år
• Latinsk navn: Zalophus californianus

Ingen fisk er gratis

Det ser ut som lek og moro når dyrepasserne trener med sjøløvene i dyrehagen, men det er faktisk et seriøst arbeid som er avgjørende for dyrenes velvære.

For mange besøkende i dyrehagen er et av høydepunktene fôringen av sjøløvene, der de smidige dyrene utfører akrobatiske øvelser på kommando fra dyrepasserne. Men selv om det er både underholdende og fascinerende for publikum å se på, er øvelsene først og fremst gjort for dyrenes skyld.

I naturen bruker sjøløver mange timer hver dag på å lete etter fisk, finne steder å sove og passe på at de ikke blir fanget av spekkhoggere, hvithaier eller andre rovdyr. Sjøløver i dyreparker lever derimot et mye mer fredelig og bortskjemt liv, der de får servert mat hver dag og ikke blir truet av fiender. Derfor trenger de å bli utfordret og aktivisert på andre måter, og det er derfor dyrepasserne trener med dem flere ganger om dagen, hver eneste dag.

Øvelsene som sjøløvene lærer, har flere formål. De stimulerer dyrene og holder dem både fysisk og mentalt friske, og dyrepasserne sørger for å utvide øvelsene og legge til nye slik at sjøløvene hele tiden blir utfordret i et passende tempo.

Mange av øvelsene gjøres for at dyrepasseren skal kunne utføre daglige helsesjekker på sjøløvene. Dyrene lærer blant annet å bli tatt på, får undersøkt svømmeføttene sine og lærer å åpne munnen slik at tennene kan undersøkes.

Feil blir ikke straffet

Når sjøløver trenes, er det basert på et prinsipp som kalles "positiv forsterkning". I motsetning til tidligere, da dyrene ofte ble trent med straff og frykt, trenes de i dag kun med belønning. Med denne metoden blir dyrene belønnet hver gang de viser ønsket atferd, mens feil atferd eller "feil" rett og slett blir ignorert og ikke belønnet.